Dette er et debattinnlegg som ble publisert i Sandefjords Blad 09. september 2025. 

Lønnstilskudd slik det brukes i mange tilfeller, er et feilslått tiltak som tar altfor mye av pengepotten til Nav, uten at man får nok igjen for det.

Ja, det er et tiltak som har høy suksessrate gjennom at mange kommer i jobb, men vår påstand er at mange av disse ville kommet i jobb uansett, og at både arbeidsgiver og arbeidstaker i mange tilfeller ville hatt minst like god nytte av å ha en veileder de kunne sparre med, som det økonomiske tilskuddet de får. Når flere Nav-kontorer bruker opp budsjettene drøyt halvveis ut i året, er det på sin plass å sette ordningen under lupen.

Et forventet gode

Mange arbeidsgivere har i dag en forventning om at det skal følge et lønnstilskudd med når de rekrutterer gjennom Nav eller inkluderingsbedrifter. I mange tilfeller får de det også. Problemet er at denne praksisen på sikt kan skape en kultur hvor støtteordninger blir sett på som en forutsetning for å ansette – i stedet for å være et virkemiddel for reell inkludering. Det finnes arbeidsgivere som bevisst ansetter på tilskudd, sier opp når det tar slutt, og så henter inn neste kandidat med nytt vedtak. Dette er den mest uheldige bruken av ordningen – og det er vårt ansvar å fange det opp.

Ville fått jobb uten tilskudd

Forskning fra Nav viser at ja, lønnstilskudd gir resultater: Omtrent 40 prosent av deltakerne oppnår stabil arbeidsdeltakelse innen tre år, mens tallet er 23 prosent for personer med nedsatt arbeidsevne. Samtidig viser statistikken at 41 prosent av deltakerne ikke lenger er registrert hos Nav etter tre år – de er i arbeid eller annen aktivitet.

Kritikken vår handler først og fremst om at mange som får jobb med lønnstilskudd, ville fått arbeid uansett. Samfunnet risikerer å bruke store summer på å subsidiere helt ordinære ansettelser, mens ressursene kunne vært brukt mer målrettet mot de som faktisk trenger økonomisk støtte og tett oppfølging.

Lønnstilskudd uten oppfølging er å gamble

En av de store utfordringene er at tiltak som AFT (arbeidsforberedende trening) ikke har anledning til å følge opp etter at en person er i ordinær jobb. Dette gjør at arbeidsgivere står alene i oppfølgingen, og det bidrar til usikkerhet. I praksis ønsker mange lønnstilskudd som kompensasjon for manglende faglig støtte – ikke nødvendigvis for manglende arbeidsevne.

Vi mener at lønnstilskudd ikke bør gis uten at det samtidig tilbys god og tilgjengelig oppfølging fra en inkluderingsveileder. Penger alene fører ikke til økt inkluderingskompetanse. I dag gir vi arbeidsgivere penger for å "ta sjansen" – men gir dem ikke verktøyene for å lykkes. Det må gjøres noe med.