Program for Arendalsuka

Hva skjer når ungjobbene forsvinner – og neste generasjons talenter aldri får sjansen til å vise hva de kan? Norge har et ungdomsproblem vi ikke tør å snakke høyt om. Ungjobbene som en gang var inngangsbilletten til arbeidslivet – de som lærte deg å stå opp om morran, takle en drittkunde og forstå verdien av en krone – er i ferd med å forsvinne.
Selvbetjente kasser erstatter kassajobben. KI tar over kundesenteret og juniorjobbene digitaliseres bort i rekordfart, uten at noen tenker over hva som skjer med de 114.000 unge som ikke er i jobb, når det nederste trinnet på stigen trekkes opp.
Vi liker å snakke om at ungdommen er fremtiden, men hva slags fremtid tilbyr vi dem, egentlig? Et helsevesen som sykemelder i stedet for å aktivisere? Et Nav-system med tiltak som ikke klarer å forhindre at unge faller utenfor? Og et næringsliv som automatiserer bort alle jobbene som de unge er i stand til å løse?

Vi mangler ikke folk. Vi mangler kompetanse. Hva skal til for å løse kompetansekrisen i Norge? Over 700.000 mennesker står utenfor arbeidslivet. Samtidig sliter 1 av 4 norske virksomheter med å rekruttere nye ansatte. I utgangspunktet burde det ikke vært mulig, men i Norge anno 2026 har vi en utenforskapskrise og en bemanningskrise på en gang.   Vi har bygget et system som produserer mastergrader i rekordfart, men som ikke klarer å levere de fagarbeiderne helsetjenesten desperat trenger. Som utdanner folk til jobber som ikke finnes – og overser kompetansen til alle de som aldri fikk et vitnemål. Realkompetanse, arbeidserfaring, livserfaring, frivillig arbeid – alt det som gjør folk i stand til å løse oppgaver i en travel hverdag – teller ikke når det ikke kan dokumenteres på en CV.

Vi bruker milliarder på å finne ut hva som er galt med folk. Hva skjer hvis vi endrer fokus og heller bruker tiden på hva de kan? Det største problemet i norsk arbeidsliv er ikke at folk mangler evner. Det er at vi har bygget et helt system som er designet for å lete etter hva som feiler dem.

Når et menneske havner utenfor arbeidslivet i Norge, starter en maskin som er laget for å finne ut hva som er galt med dem. Diagnoser. Kartlegginger. Vedtak. Tiltak. Et enormt apparat som bruker milliarder på å dokumentere hvorfor folk ikke kan jobbe – og altfor lite på å finne ut hva de faktisk kan bidra med. Og mens apparatet jobber, vokser køen. Fra 685.000 i 2024 til 700.000 i 2025 til 712.000 i dag.

Vi har aldri brukt mer penger på arbeidsmarkedstiltak. Det har aldri vært flere ansatte i systemet som skal hjelpe folk ut i jobb. Og likevel blir det flere som står utenfor – ikke færre. Det er på tide å tenke radikalt nytt. Hva skjer hvis vi snur spørsmålet på hodet – og går fra «hva feiler det deg?» til «hva kan du bidra til?»

Heldigvis finnes det løsninger som gjør nettopp dette. Arbeidsgivere som rekrutterer etter hva folk kan, ikke hva de mangler. Kommuner som har snudd opp ned på hvordan de rekrutterer og lærer opp ansatte. Organisasjoner som beviser at folk skaper verdier når de blir behandlet som bidragsytere – ikke som problemer. Dessverre forblir løsningene oftest lokale suksesshistorier, mens det nasjonale systemet ruller videre i samme spor.