Er verdiene i det norske arbeidslivet truet?

Var mangfold i arbeidslivet bare en trend vi hadde overskudd til i gode tider? Hvem tar verdikampen, når kulturkrigen blir brutal?

Er det noen som har egeninteresse av at mennesker forblir på utsiden av arbeidslivet? Vi retter søkelyset mot de økonomiske insentivene i dagens inkluderingssystem. Har arbeidsinkludering blitt en egen bransje som er mer opptatt av å forvalte utenforskap, enn å løse problemet? Hvordan kan vi sikre at systemet faktisk jobber for å inkludere, og ikke for å opprettholde status quo? I denne debatten utfordrer vi etablerte sannheter og søker etter løsninger som virkelig kan gjøre en forskjell.

De siste årene har mangfold og arbeidsinkludering stått høyt på agendaen i både næringsliv og offentlig sektor. Nå ser vi tegn til en ny trend: At toppledelsen skrur ned egne mangfoldsambisjoner av frykt for å bli en brikke i en polarisert offentlighet. Hva skjer når grunnverdiene i et selskap utfordres av skiftende politiske realiteter? Hva skjer med bedriftskulturen når det som var «strategisk viktig» i fjor, plutselig blir en politisk risiko etter et politisk valg? Kan en virksomhet fortsatt stå for mangfold og inkludering – uten å havne i kulturkrigens kryssild? 

I sin nyttårstale varslet Mette Fredriksen, statsminister i Danmark, at de skal legge ned det danske svaret på NAV. Har danskene forstått noe vi nordmenn ikke vil ta inn over oss? Er det noen grunn til at vi ikke tør å ta radikale grep, selv om det vi har gjort i flere tiår ikke leverer resultatene som trengs? Er det på tide med en ny Nav-reform? Vi ser til Danmark for å lære og stiller spørsmål ved om det er politisk vilje til å gjøre det som må til i Norge – eller om utenforskap har blitt noe vi har lært oss å leve med?

• Kenneth Stien, Direktør - Arbeid & Inkludering - NHO
• Thomas Helt, Gründer av Quick Care og WeCare
• Lars Jannick Johansen, Managing Partner Den Sociale Kapitalfond
• TBD.

Økende utenforskap og sosial ulikhet er ikke bare et velferdsproblem, det er en politisk risikofaktor. I flere land ser vi at marginalisering går hånd i hånd med polarisering og politisk ekstremisme. Kan det samme skje i Norge? Er tiden inne for å behandle arbeidsinkludering som noe mer enn sosialpolitikk. Har vi egentlig råd til å la så mange bli stående på utsiden - og hvor går grensen før det får konsekvenser for demokratiet selv? Hvordan unngår vi amerikanske tilstander i Norge?