- Min påstand er at idet man har fått innvilget uføretrygd i Norge, så er man «plassert»
Leserinnlegg fra Maja Jørgensen i Kopano-partner Jobbklar som ble publisert i Agderposten 3. juli:
Dagens uføreordning kan fungere som en trygdefelle.
Jobbklar har ansvaret for varig tilrettelagt arbeid (VTA) hvor mennesker med uføretrygd blir ansatt med samme vilkår i arbeidsmiljøloven som andre og utfører ordinære arbeidsoppgaver, men med ulik grad av tilrettelegging.
Tida er inne for å fjerne V-en i tiltaket og bare kalle det tilrettelagt arbeid. 27.801 uføre totalt i Agder, utgjør 14,3 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder. Sagt på en annen måte: Hver 7. person er uføretrygdet i Agder. Velferdsstaten og derav oss innbyggere, trenger at hver og en bidrar med det de kan.
Noen kan kanskje ikke jobbe i en kortere periode i livet. Men for mange varer ikke denne perioden resten av livet. I media fremstilles ofte det å jobbe som noe man MÅ gjøre og derfor som noe negativt. Men er det ikke slik at de fleste av oss velger en jobb fordi vi er interessert i nettopp denne jobben eller disse arbeidsoppgavene? Jobben er tross alt der du tilbringer størsteparten av livet ditt.
Med forståelsen av at du har en jobb du trives i, så mener jeg at arbeid gir god helse. På jobben gis det anerkjennelse, mestring og opplevelse av tilhørighet. Noe alle mennesker trenger. Og i tillegg, så trenger vi alle sammen en inntekt for å betale for utgiftene våre.
Jo flere som får sin inntekt fra staten i form av en passiv ytelse som for eksempel uføretrygd, desto mer må den resterende andelen betale av sin inntekt for å sørge for at de som ikke er i jobb, har en inntektssikring. Per i dag går 1/3 av statsbudsjettet til NAV.
Tenk hvis flere var i arbeid og pengene heller gikk til gratis barnehage, flere sykehjemsplasser og det grønne skiftet? Min påstand er at i det man har fått innvilget en uføretrygd i Norge, så er man «plassert».
For en travel NAV-veileder innebærer det ett navn mindre i porteføljen, fastlegen har endelig kjempet kampen ferdig sammen med pasienten sin og den enkelte har fått «fred» fra NAV.
For det er nemlig slik at når man har fått vedtak om uføretrygd, så får man ikke lenger oppfølging fra NAV. Det eneste man får, er en melding om at trygden kommer på konto hver måned. De nesten 30.000 uføretrygdede i Agder må selv henvende seg til NAV om de skulle ønske å jobbe igjen. Det syns jeg er rart. Alle mennesker opplever i løpet av livet at funksjonsevnen (og herunder arbeidsevnen) varierer. Dette henger både sammen med hvordan man har det i livet, men også om hvordan man velger å ta det som livet har å tilby.
Jeg hørte en gang at du ikke kan forandre bølgene, men du kan lære å surfe på dem. Sånn tenker jeg om livet generelt. Tenk hvor mye gøyere det er å fortelle en historie om at man lykkes på tross av, enn å bekrefte det alle andre trodde kom til å skje med deg.
Tilbake til uføretrygd: det er vanskelig. For vi kjenner alle noen som absolutt ikke kan jobbe akkurat nå. Disse må få lov til å være i fred. Men jeg er overbevist om at situasjonen for flere av dem vil endre seg og trolig gjøre at de kan jobbe i fremtiden. Deltid eller heltid.
Problemet er bare: Hvem skal fange dem opp? Hvem skal sjekke om de kanskje klarer å jobbe litt likevel? En annen ting jeg hadde ønsket meg var å differensiere dagens uføretrygd. Noen får den nærmest i posten på 18 årsdagen sin fordi de har en kompleks diagnose som gjør at NAV vurderer dem arbeidsufør basert på papirene.
Andre får uføretrygd fordi de ikke har arbeidsevne her og nå. Det må da være mulig å tenke nytt. Endre dagens system som faktisk ekskluderer? Formålet må være å sikre en inntekt til folk og samtidig oppfordre til lønnet arbeid fremfor passiv ytelse. For veien tilbake til jobb for en uføretrygdet er i dag veldig lang: Vedkommende må selv ta kontakt med NAV-kontoret og fortelle at man ønsker å jobbe igjen.
Bruker vil ofte ikke gjøre dette fordi 1) Vedkommende frykter NAV vil ta fra dem pengene, fordi 2) NAV-systemet er for vanskelig og fordi 3) bruker tror ikke NAV vil klare å finne aktuell arbeidsgiver som vil ta imot «en person som meg».
I NAV finnes det ordninger som lønnstilskudd. Hva hvis vi hadde tatt i bruk lønnstilskudd istedenfor uføretrygd? Det ville vært enkelt å gjøre dette, dersom man ønsker, har vilje og handlekraft. Fordelen med et tilpasset lønnstilskudd er at arbeidsgiver får kompensert for mangel på verdiskapning og bruker forblir ansatt. Man slipper stigma som "naver".
Agder topper uførestatistikken. Dette er en pallplassering vi ikke lenger vil ha.
La oss sammen gjøre noe med de vi kan gjøre noe med: Få flere i jobb ved å tenke enkle, nye løsninger.
Maja Jørgensen, leder i Jobbklar i Agder